På 1880-tallet ble de fleste kvartalene bygget som løkker. På folkemunne fikk løkkene ofte navn etter folk som hadde noe med dem å gjøre, som eiere, leiere eller forpaktere.
Kvartalet vårt, avgrenset av Helgesens gate, Steenstrups gate, Seilduksgata og Fossveien, fikk navnet Ræveløkka. Historien skal ha det til at forpakteren av kvartalet var en slu og skarp mann som avverget ungenes revestreker raskt og effektivt, og derfor ble kalt reven. Dermed kom Ræveløkka.
Senere fikk Sølvsmiekvartalet navnet sitt på grunn av sølvsmia som lå vegg i vegg med Grendehuset. Her hadde gullsmed Wilson et lite verksted hvor han lagde og reparerte sølv- og gullsmykker.
Grünerløkka var på 1970- og 80-tallet den bydelen med høyest alkoholforbruk, lavest utdannelse, høyest arbeidsledighet og kortest levealder.
Sølvsmiekvartalet huset den gang en brokete ansamling: Eldre mennesker som hadde bodd i gårdene hele livet, alkoholikere, originaler, sosiale tilfeller, samt yngre folk som bodde her en kort periode i forbindelse med utdanning. Det var svært få barn i kvartalet.
Fra gammelt av var bakgården delt opp av tregjerder mellom hver gård, som over tid var blitt gamle og råtne. Det var ingen passasje mellom gårdene, og gårdsrommene huset en blanding av utedoer, garasjer og skur. I Fossveien 23 a var det for eksempel fire utedoer hvor man kunne sitte med døra på gløtt og følge med på hvem som kom og gikk.
I 1961 ønsket Oslo bys vel å rive hele Grünerløkka og bygge ny drabantby.
Mot slutten av 1970-tallet snudde imidlertid trenden til bevaring og rehabilitering. Oslo byfornyelse ble etablerte for å bringe husene opp til «30 års standard» (husene skulle vare i 30 år), og det skulle legges inn bad og toalett. Byfornyelsen, pågikk fra 1970 til 1995.
Kommunen innså også at man sammen med økt standard på boligmassen kunne investere i bakgårdene for å skape grønne og trygge miljøer. Slik ville kommunen legge mer til rette for barnefamilier og unge mennesker som kunne bli boende, stifte familie og bli gode skatteytere.
I 1984-1985 bestemte kommunen å ruste opp bakgården i Sølvsmiekvartalet.
I 1984 fikk Sølvsmiekvartalet tilbud fra kommunen om tilskudd på omtrent 1, 5 millioner kroner til opprusting av bakgården, mot en egenandel på 20 prosent. Beboerne kunne velge mellom å betale sin egenandel på 2500 kroner, eller å jobbe 60 timer med oppgraderingen på dugnad, og det endte med at man gjorde mye arbeid på dugnad.
Store endringer ble gjort: Gamle gjerder ble revet for å åpne kvartalet, og bakgårdsbebyggelse som garasjer og utedoer ble revet. All motorisert ferdsel ble forbudt inne i kvartalet.
Hver gård fikk et sykkelskur og rom for søppelkasser. I to av gårdene var tomten for liten til at det var plass til sykkelskur. Det gjaldt gårdene Fossveien 21 og Fossveien 23c. Fossveien 21 skulle da dele skur med Steenstrups gate 12 mot at de skulle få et større sykkelskur. Det skuret ble ved en feil satt opp ved Steenstrups gate 16. Fossveien 23 C skulle dele skur med sine nærmeste naboer, Fossveien 23b og Fossveien 25. I dag er alle sykkelskurene felles for beboerne i kvartalet, slik at man kan parkere sykkelen sin der det er ledig.
Oslo kommune brukte 1.687.909 kroner på oppgraderingen av kvartalet. Beboerne stilte opp på dugnad og gjorde en imponerende innsats på rundt 1500 timer. Innbetalt egenandel var 286.582 kroner.
Det ble lagt marktegl i gangveiene og der man skulle plassere sittegruppene, og det ble kjøpt inn sittegrupper til hver gård. Innenfor gangveien ble laget en grønn midtsone. Der ble det bygget sandkasse og lekestativ til barna og plen og beplantning for å skape et grønt inntrykk. Grendehuset, vegg i vegg med sølvsmia, ble pusset opp til et felleshus for kvartalet.
Sølvsmiekvartalet velforening fikk ansvar for forvalte Grendehuset og fellesområdet for fellesskapets beste.
Området mellom gangveiene og gårdene er å anse som privat område. Der har hver gård ansvar for sin beplantning og vedlikehold.
Ved byutvidelsen i 1859 ble Grünerløkka lagt inn under Christiania og det ble innført murtvang ved oppføring av hus. Friedrich Grüner var da eier av området, men solgte det til Thorvald Meyer og Carl Michelet 1860.
Bygningsloven på slutten av århundret foreskrev rette gater i rette vinkler, noe som gjorde det umulig å endre gateløpene selv om store deler av området ikke var utbygd. Statskonduktør Bull tegnet Grünerløkka i 1862, og bydelen var det største området basert på rutemønster siden Kristian 4s by.
Michelet solgte sin andel av eiendommen til Thorvald Meyer for 20 000 spesidaler i 1869. Thorvald Meyer bekostet anleggelsen av Thorvald Meyers gate og ga bort tomter til anlegg av parker, kirke og skole.
Det har vært store endringer på Grünerløkka siden 1980-tallet. Fra å være en arbeiderbydel med mange sosiale tilfeller og eldre mennesker er det bydelen blitt et hipt in-sted med mange unge og pengesterke personer. Et vell av restauranter, barer og utesteder har poppet opp.
Men det var aktivitet i gamle dager og: I Markveien var det i 1927 følgende virksomheter: 16 melkebutikker, 17 kolonialforretninger, 20 manufakturforretninger, 9 frisørsalonger, 8 kjøttforretninger, 14 skomakere, 11 tobakksbutikker, 12 fruktbutikker, 4 bakere, 7 kafeer, 6 moteforretninger, 3 gullsmeder, 5 møbelforretninger, 5 kull- og vedbolag, samt vaskerier, renserier, fargehandlere, vilt- og fiskeforretning, isenkram, sportsbutikk, apotek, 3 banker og en skytesalong.