Seilduksgate 21 1983

Bakgård 1981

Gårdsrom 1920

Seilduksfabrikken 1935 

Birkelunden 1903

Thorvald meyers gate 1924

Thorvald meyers gate 1924

Fossveien 23 C 1987

Løkka 1962

Løkka 1962

Seilduksfabrikken 1946

Seilduksfabrikken 1917

Seilduksfabrikken 1917

Historikk om Grendehuset og Grünerløkka


Ved byutvidelsen i 1859 ble Grünerløkka lagt inn under Christiania og det ble innført murtvang ved oppføring av hus. Friedrich Grüner var da eier av området, men solgte det til Thorvald Meyer og Carl Michelet 1860.

På grunn av murtvangen var tomtesalget i byen på et lavmål. Overrettssakfører Carl Michelet fikk kalde føtter i 1869 og solgte sin andel av eiendommen til Thorvald Meyer for 20 000 spd.

Thorvald Meyer bekostet anleggelsen av Thorvald Meyers gate og ga bort tomter til anlegg av parker, kirke og skole. Han kontrollerte også utbygningen ved å legge heftelser på tomtene han solgte.

Byplanene ble på 1800-tallet tegnet av stadskonduktøren. Statskonduktør Bull etterfulgte Grosch i stillingen. Han tegnet Grünerløkka i 1862, og bydelen var det største området basert på rutemønster siden Kristian 4s by. Bygningsloven på slutten av århundret foreskrev rette gater i rette vinkler. Dette gjorde det umulig å endre gateløpene selv om store deler av området ikke var utbygd.

Fortsatt på 1880-tallet bestod de fleste kvartalene av løkker. Disse hadde ofte navn etter de som hadde noe med dem å gjøre (eiere, leiere eller forpaktere). Ikke alle navnene som ble brukt av løkkabeboerne var de offisielle navnene, eksempelvis Ræveløkka, Keyserløkka og Løkka.

Ræveløkka var navnet på løkka mellom kvartalet Helgesensgate, Steenstrups gate, Seilduksgata og Fossveien. Altså det som vi i dag kaller Sølvsmiekvartalet. Vi er blitt fortalt at forpakteren av dette kvartalet var en slu og skarp mann som avverget ungenes revestreker raskt og effektivt. Derfor ble han kalt reven og dermed kom Reveløkka.

Oslo bys vel ønsket i 1961 å rive hele Grünerløkka. Men på slutten av 1970-tallet snudde heldigvis trenden til bevaring og rehabilitering. Oslo byfornyelse ble etablert for å bringe husene opp til "30 års standard" (skulle vare i 30 år) samt at det skulle legges inn bad og toalett.

Byfornyelsen, hovedsakelig i kommunal regi, pågikk fra 1970 til 1995.

Beboerne var på 70- og 80-tallet en brokete forsamling; eldre mennesker som hadde bodd i sine gårder hele livet, alkoholikere, originaler, sosialtilfeller, samt yngre mennesker under utdanning. Det var svært få barn i kvartalet.

Vi var kort sagt den bydelen med høyest alkoholforbruk, lavest utdannelse, høyest arbeidsledighet og kortest levealder.

Gårdsrommet i kvartalet vårt var opprinnelig delt opp av råtne plankegjerder mellom hver gård. Det var en blanding av utedoer, garasjer og skur. I Fossveien 23 A var det f.eks. 4 utedoer hvor man kunne sitte med døra på gløtt og følge med på hvem som kom og gikk.

Ved økt standard på boligmassen innså kommunen at ved tilleggsinvestering i bakgårder kunne det skapes grønne og trygge miljøer for barns oppvekst slik at barnefamilier valgte å bli boende i Oslo sentrum.

Det nåværende navnet Sølvsmiekvartalet kom av sølvsmia som lå vegg i vegg med Grendehuset vårt. Her hadde gullsmed Wilson et lite verksted hvor han lagde og reparerte sølv- og gullsmykker. Wilson og Arve Nordstrand var av drivkreftene for å bevare Grendehuset, som kommunen opprinnelig ville rive. Grendehuset har fra gammelt av fungert som stall, smie, verksted etc. som var vanlig i småhusbebyggelsen i bakgårdene på Grünerløkka.

I 1984 fikk kvartalet tilbud fra Byfornyelsen i Oslo kommune om tilskudd (ca. 1, 5 mill.) til opprusting i kvartalet mot en 20 % egenandel.

I stedet for å sette bort hele jobben valgte beboerne å ta ut enkelte deler av anbudet for å gjøre dette på dugnad. Egenandelen besto i å kunne velge mellom å jobbe 60 timer eller betale kr 2 500.

Tanken bak dette var at folk skulle bli kjent med hverandre, jobbe sammen og bidra til et godt miljø i kvartalet. Arve var aktivt med hele perioden og forvalter fortsatt den historiske kunnskapen og engasjementet i dugnadsånda i kvartalet vårt.

Plankegjerdene mellom gårdene ble revet ned og det ble lagt marktegl, satt opp sykkelskur/søppelskur, laget lekeområde for barn og beplantet slik at det har blitt et åpent og inkluderende bakgårdsmiljø.

Det har vært store endringer på Grünerløkka de siste 20 - 30 årene. Fra å være en arbeiderbydel med mange sosialtilfeller og en del eldre mennesker er det nå et hipt in-sted med mange unge og pengesterke personer. Et vell av restauranter, barer og utesteder, samt gallerier har poppet opp som paddehatter.

Men det var da litt aktivitet i gamle dager også. Som en liten kuriositet kan vi nevne at det i 1927 i Markveien var følgende virksomhet:

16 melkebutikker, 17 kolonialforretninger, 20 manufakturforretninger, 9 frisørsalonger, 8 kjøttforretninger, 14 skomakere, 11 tobaksbutikker, 12 fruktbutikker, 4 bakere, 7 kafeer, 6 moteforretninger, 3 gullsmeder, 5 møbelforretninger, 5 kull- og vedbolag, samt vaskerier, renserier, fargehandlere, vilt- og fiskeforretning, isenkram, sport mm, apotek, 3 banker og en skytesalong. 

 

Tekst:  Arve Nordstrand og Kari Lindegård